Senter for idrettsskadeforskning

Beskrivelse

Volleyball er blant verdens mest populære idretter og det er mer enn 200 registrerte medlemsland i Fédération Internationale de Volley-Ball (FIVB) og mer enn 150 millioner spillere. Likevel foreligger det overraskende lite undersøkelser som beskriver skademønsteret i volleyball, men det er antatt at ankelskader er vanlige. Tilgjengelige studier viser at ankelskader utgjør mellom ¼ og ½ av alle akutte skader.

Det antas også at volleyballskader primært skjer i nettsonen i forbindelse med blokk og angrep, men mer data er nødvendig for å gi en mer fullstendig beskrivelse av skademekanismene for ankelskader. I volleyball er lagene atskilt av nettet og midtlinjen, og man skulle tro at dette ville redusere risikoen for ankelskader. Men i følge FIVBs regelverk har spillere fra begge lag lov til å trå på den 5 cm brede midtlinjen og til og med inn på motstanderens banehalvdel, forutsatt at en del av foten/føttene er i kontakt med midtlinjen. Det er med andre ord en 50-60 cm bred sone omkring midtlinjen hvor spillerne kan komme i konflikt med motspillerens føtter i forbindelse med landing etter blokk eller angrep. I tillegg medfører blokksituasjoner hvor to eller tre spillere fra samme lag forsøker å sette blokk sammen en risiko for at disse kan lande på sidemannens føtter. Vi forventer derfor at mange av skadene skyldes landing på med- eller motspillers fot.

Målsettingen med denne studien er å undersøke insidens og skademekanismer for akutte ankelskader i en gruppe volleyballspillere på relativt høyt nivå. Undersøkelsen ble gjennomført som en retrospektiv kohortundersøkelse hvor trenere og spillere i norsk 1. og 2. divisjon ble spurt om ankelskader og trenings/konkurransedeltakelse gjennom 1991-1992 sesongen. Undersøkelsen omfattet kun ligamentskader i ankelskader som førte til fravær fra kamp eller trening i minst én dag etter at skaden inntraff.

Resultat: Til sammen 63 skader ble funnet blant 318 spillere I løpet av 60612 treningstimer og 928 kamper. Den totale skadefrekvensen var 0,9 ± 0,12 ankelskader per 1000 spillertimer: 0,7 ± 0,11 under trening og 2,6 ± 0,56 i kamp. Den relative risikoen for skader i kamp versus trening var 3.9 (p<0,001).

Kvinner hadde en skadefrekvens på 1,1 ± 0,18, mens den for menn var 0,7 ± 0,15 (relativ risiko: 1,47; ingen signifikant forskjell). De fleste av spillerne som skadet seg (78%) hadde skadet samme ankel minst én gang tidligere. De fleste skader var milde til moderate. Majoriteten skjedde ved nettet (86%), oftest i forbindelse med landing etter blokk (63%) eller angrep (29%).

Resultatene tyder på at enkle tiltak som regelendringer, teknisk trening, forebyggende taping eller bruk av ortose kan føre til en reduksjon i skadefrekvens og alvorlighetsgraden av akutte ankelskader. Vi konkluderer med at ankelskader er svært vanlige i volleyball, særlig i konkurranse, og foreslår ulike strategier for å forebygge slike skader.