Senter for idrettsskadeforskning

Beskrivelse

Flere undersøkelser viser en høy forekomst av skader blant håndballspillere (Nielsen & Yde 1988, Fagerli et al. 1990, Strand et al. 1990, Lindblad et al. 1992, Wedderkopp et al. 1997, 1999, Lereim 1999). Bortsett fra for fremre korsbåndskader er det imidlertid ikke gjort større prospektive registreringer for å kartlegge skadeinsidens og skadepanorama i senior håndball.

I forbindelse med en studie av forekomsten og forebygging av ACL skader i norsk kvinnehåndball ønsker vi å gjøre en generell skaderegistrering. Hensikten med undersøkelsen er å kartlegge skadeforekomsten i norsk kvinnehåndball på elite 1. og 2 divisjonsnivå. Alle kvinnelige håndballspillere i elite, 1. og 2. divisjon deltar i undersøkelsen (ca 1000 spillere). Klubbenes fysioterapeuter vil følge lagene og registrere skader fra 1.12.00 og ut sesongen 2001. Vi vil registrere både belastningskader og akutte skader. En skade vil bli registrert dersom spilleren pådrar seg skaden ved organisert håndballtrening eller i kamp, og der skaden medfører fravær fra trening eller kamp. Vi håper ved denne undersøkelsen å få et inntrykk av forekomsten av idrettskader i kvinnehåndball og dermed i større grad vite hvor vi skal gå inn med forebyggende tiltak.

Totalt registrerte vi 173 skader fordelt på 567 spillere. Dette ga en insidens på 11,9 skader pr 1000 kamptimer, og 0,16 skader pr 1000 treningstimer. I eliteserien fant vi 15,2 skader pr 1000 kamptimer og 0,14 pr 1000 treningstimer. Av skadene var 83% akutte skader og 17% belastningsskader. Skader i ankel eller kne sto for 47% av skadene. Av skadene medførte 38% et fravær fra kamp og trening på 1-7 dager, 28% på 8-21 dager, 10% over 21 dager og 16% resten av sesongen. Konklusjon: Skadefrekvensen i håndball er lavere enn i fotball, men høyere enn volley og basketball. For å forebygge håndballskader bør fokus være på kne- og ankelskader.