Senter for idrettsskadeforskning

Introduksjon

I oktober-utgaven av British Journal of Sports Medicine har professor Roald Bahr og professor Ingar Holme ved Senter for idrettsskadeforskning sett på aktuelle forskningsmetoder for å studere risikofaktorer for idrettsskader.

Ulike forskningsmetoder for å studere risikofaktorer diskuteres i den nye artikkelen I artikkelen bruker de strekkskader på baksiden av låret (hamstringsstrekk, en vanlig skadetype i fotball og friidrett) som eksempel.

De konkluderer at de fleste undersøkelsene som er gjort for å studere effekten av ulike faktorer på risikoen for hamstringstrekk er for små til å kunne avdekke annet enn svært sterke sammenhenger. De viser at for å avdekke moderate til sterke sammenhenger kreves 20-50 skader, mens mindre sterke sammenhenger vil kreve om lag 200 skadde utøvere.

En annen viktig begrensning med de fleste studiene som er gjort på risikofaktorer for hamstringstrekk, er at de bare ser på en faktor av gangen. En slik tilnærming kan føre til feil konklusjon. For eksempel kan det tenkes at en studie hvor man kun undersøker sammenhengen mellom bevegelighet og strekkskader, konkludere med at kort muskulatur på baksiden av låret gir økt risiko for skade. Det kan imidlertid tenkes at det i virkeligheten er slik at kort muskulatur kun sees hos utøvere med tidligere strekkskader på baksiden og at det er arrvevet etter tidligere skade som er den egentlige risikofaktoren, og ikke redusert bevegelighet. På tilsvarende måte kan arrvev etter tidligere skade føre til redusert styrke. I oversiktsartikkelen vises det derfor til at det er viktig å planlegge undersøkelser av risikofaktorer for idrettsskader på en slik mate at man registrerer flest mulig av de aktuelle risikofaktorene, og dermed har mulighet for å se på betydningen av hver enkelt faktor.