Senter for idrettsskadeforskning

Beskrivelse

Tidligere undersøkelser har vist at risikoen for akutte skader er vesentlig lavere i volleyball enn i andre lagidretter som håndball, fotball eller ishockey. Dette skyldes ventelig at kontakt mellom motspillere sjelden forekommer, siden lagene er atskilt med et nett mellom. Likevel er forekomsten av ankelskader, som står for om lag halvparten av alle skader i volleyball, på nivå med kontaktidretter som fotball, basketball og håndball. Tidligere undersøkelser tyder på at disse skadene primært skjer ved nettet når spillere lander etter blokk eller angrep, mens vi vet mindre om potensielle risikofaktorer, selv om mye tyder på at spillere som har skadet ankelen tidligere er mer utsatt.

Hovedmålene med denne undersøkelsen var derfor:

1) Gjennom den første sesongen å undersøke betydningen av tidligere ankelskader som risikofaktor og å beskrive skademekanismene for ankelskader i volleyball, og 2) gjennom de to neste sesongene å introdusere og teste effekten av et forebyggende program utviklet på basis av kunnskap om risikofaktorer og skademekanismer gjennom den første sesongen.

Fire hovedstrategier ble utviklet basert på data fra første sesong:

(1) regelendringer for å redusere størrelsen på konfliktsonen under nettet hvor en blokkspiller kan lande på en angrepsspillers fot eller vice versa;

(2) bruk av tape eller ortose for å gi ekstern støtte;

(3) spesifikk teknisk trening på sats- og landingsteknikk i angrep og i forbindelse med tomanns blokk; og

(4) balansetrening for spillere med tidligere ankelskader.

De siste to strategiene (3 & 4) teknisk trening og balansetrening danner, i tillegg til informasjon om skademekanismer, basis for et spesifikt og billig forebyggende program som kan implementeres av trenere uten bistand av medisinsk personell. Denne prospektive undersøkelsen ble følgelig gjennomført i norsk 1. og 2. divisjon gjennom innendørssesongene 1992-93, 1993-94 and 1994-95. Basisdata om risikofaktorer og skademekanismer ble samlet inn gjennom 1992-93 sesongen. Det skadeforebyggende programmet ble introdusert I klubbene gjennom 1993-94 sesongene. Data samlet inn gjennom 1994-95 sesongen ble brukt til å vurdere effekten av programmet.

Resultat: I den første sesongen fant vi at den samlede skadeinsidensen for alle typer akutte skader var 1,7 ± 0,2 per 1000 spillertimer, 1,5 ± 0,2 på trening og 3,5 ± 0,8 i kamp. Ankelen var den regionen som sto for de fleste skadene (54%), fulgt av korsrygg (11%), kne (8%), skulder (8%) og fingre (7%). Av ankelskadene var 79% reskader, og den relative risikoen for skade var 3,8 (p<0,0001) for ankler med tidligere skade (38 av 232) vs. friske ankler (10 av 234). Videre fant vi nye skader blant 21 av de 50 anklene som hadde hatt en tidligere skade i løpet av de siste 6 måneder før sesongstart (42,0 ± 7,0%; relativ risiko: 9,8 vs. friske ankler; p<0,0001). Resultatene viser at risikoen for nye skader er ekstremt høy i løpet av de første 6-12 månedene etter en akutt skade i denne spillerpopulasjonen.

Det forebyggende programmet ble introdusert i løpet av 1993-94 sesongen, og resultatene fra 1994-95 sesongen ble benyttet for å vurdere effekten av programmet. Insidensen av ankelskader falt fra 0,9 ± 0,1 skader per 1000 spillertimer gjennom 1992-93 sesongen (48 skader) til 0,7 ± 0,1 gjennom 1993-94 sesongen (38 skader; n.s. vs. 1992-93) og til slutt til 0,5 ± 0,1 gjennom 1994-95 sesongen (24 skader, p<0.01 vs. 1992-93). Med andre ord, så vi en halvering av antall skader etter at det forebyggende programmet var implementert i alle klubbene.