Informasjon om prosjekttittel 'Er eksentrisk trening et alternativ i den konservative behandlingen av hopperkne - en pilotstudie'
Er eksentrisk trening et alternativ i den konservative behandlingen av hopperkne - en pilotstudie
| Detaljer om prosjektet - kategori | Detaljer om prosjektet - verdi |
|---|---|
| Prosjektstatus: | Published |
| Prosjektleder: | Roald Bahr |
| Medarbeider(e): | Oddvar Knutsen |
Beskrivelse
Eksentrisk trening er flere ganger i litteraturen beskrevet som et behandlingsalternativ på tendinitter/tendinoser, spesielt akillessenen (Lorentzon, Alfredson 96), og rotatorcuffen (Lephart 96, Dillmann 94). På Toppidrettssentret har man det siste året prøvd ut eksentrisk trening på pasienter med gode erfaringer. Alternativet har vært 3 mnd. ro og alternativ trening. Formålet med prosjektet er å utvikle et systematisk opplegg for rehabilitering og evaluering av pasienter med hopperkne.
Metoder: Pasienter skal ha hatt symptomer på grad 3 nivå i minst 4 uker. Følgende diagnostiske kriterier gjelder: Aktivitetssmerte distinkt lokalisert til quadriceps- eller patellarsenen eller de tilhørende benete insersjoner på patella eller tibia, og palpasjonsømhet i tilsvarende område. Differensialdiagnoser som bursitt, meniskskader og patellofemorale smerter er utelukket ved klinisk undersøkelse og ved MR-undersøkelse. Pasienter skal ikke tidligere ha gjennomgått operasjon for skader i samme kne. Pasienten mottar ikke annen tilleggsbehandling enn evt. antiflogistikum i treningsperioden (6 uker) og de påfølgende 6 uker.
Pasientene følges med følgende undersøkelser:
1) VISA-skala (funksjonsscore som gjøres ved første undersøkelse, deretter ukentlig i 6 uker og etter 3 mnd);
2) Hoppetester på kraftplattform på ett og begge ben (gjøres før intervensjon, etter 6 uker og etter 3 mnd);
3) 1-RM test i benpressapparat med utfylling av smertenivå på en VAS skala (gjøres før intervensjon, etter 6 uker og etter 3 mnd); og
4) MR-undersøkelse med vurdering fra erfaren radiolog (gjøres før intervensjon og etter 3 mnd).
Øvelsene som utføres er:
A) Knebøy med vektstang, og
B) nedstigning fra kasse.
Disse gjøres 4 x i uken med progresjon hver uke: 1. uke: 4x20 repetisjoner med 20 kg; 2. uke: 4x15 repetisjoner med 30 kg; 3. uke: 4x20 repetisjoner med 35 kg; 4. uke: 4x15 repetisjoner med 40 kg; 5. uke: 4x20 repetisjoner med 45 kg; 6. uke: 4x15 repetisjoner med 50 kg. For å belaste m. quadriceps mest mulig utføres dype knebøy med 5 cm oppbygd hæl, tilnærmet rett legg og opprettet overkropp. Den eksentriske arbeidsfasen (ned) er alltid dobbelt så lang som den konsentriske.
Nedstigning fra kasse gjøres fra 3. uke. En starter på en kasse som er 20 cm høy. Affiserte bein jobber eksentrisk ved at pasienten står med tyngden på dette og slipper seg ned slik at friske ben berører gulvet først. Progresjonen består i å øke nedstigningshøyden med 5 cm hver uke slik at en i 6. uke øver på en kasse som er 40 cm. Nedstigningen utføres på 3-4 sek. Antall repetisjoner: 3. uke: 3x15; 4. uke: 3x20; 5. uke: 4x15; 6. uke: 4x20. Treningen (antall økter, repetisjoner og belastning/høyde) loggføres i en treningsdagbok for hver økt.
Diskusjon/konklusjon: På grunnlag av erfaringene underveis vil vi foreslå å endre programmet både når det gjelder belastning, utføring og øvelsesutvalg, men det synes ikke som om 6 uker trening er tilstrekkelig til å gå tilbake til fullt trenings- og konkurransenivå. Basert på hopptestene og gjennomføringen av treningsprogresjonen ser vi dog en klar bedring hos begge pasientene, som ikke fanges opp ved bruk av VISA score. Vi ser derfor et behov for å videreutvikle en funksjonsscore som kan brukes til å følge hopperknepasienter på toppnivå.