Senter for idrettsskadeforskning

Beskrivelse

Sandvolleyball ble i 1996 anerkjent som olympisk idrett, men mens det foreligger et 30-talls studier på skader blant utøvere av tradisjonell innendørs volleyball, finnes ingen i sandvolleyball. Formålet med denne undersøkelsen var derfor å kartlegge skadeforekomsten blant sandvolleyballspillere på elitenivå.

Metode: Hovedundersøkelsen gjennomføres som en retrospektiv intervjuundersøkelse over alle skade i perioden 11. juni til starten av VM i Klagenfurt 1. august (7½ uker med trening og turneringer). Alle deltagere i VM i Klagenfurt - 48 herrelag og kvinnelag totalt 196 utøvere blir invitert til å delta i et personlig intervju basert på et standardisert spørreskjema. Alle akutte skader og belastningsskader som førte til fravær fra kamp eller trening eller som fører til at spilleren søker medisinsk assistanse hos lege, fysioterapeut eller kiropraktor blir registrert. I tillegg blir alle kamper og treningsaktivitet i samme periode registrert.

For hver skade blir følgende informasjon samlet inn:

Aktivitet (kamp, oppvarming til kamp, volleyballtrening eller annen trening)Skademekanisme (kontakt med med- eller motspiller, kollisjon med utstyr, landing fra hopp eller forsvar, annet)

Skadetype

Eksakt diagnose

Eksponering blir kartlagt for hver uke, inkludert antall kamper (også kvalifiseringskamper for World Tour turneringer), antall timer med volleyballtrening og annen trening. I tillegg til den retrospektive intervjuundersøkelsen vil en prospektiv registrering av alle skader i VM og World Tour turneringene i Stavanger (menn) og Espinho (kvinner og menn) bli gjennomført. I disse turneringen vil alle skader som medfører kontakt med det medisinske støtteapparatet ved turneringen (lege, fysioterapeut eller kiropraktor) bli registrert.

Totalt registrerte vi 54 akutte skader, men bare 23 av disse førte til fravær fra kamp eller trening.

Resultat: Insidensen av akutte fraværskader var 3,1 per 1000 timer i kamp (2,9 for menn og 3,3 for kvinner) og 0,7 per 1000 timer på trening (0,8 for menn og 0,7 for kvinner). Av fraværskadene sto kneskader (30%), ankelskader (17%) og fingerskader (17%) for mer enn halvparten. Utøverne rapporterte 79 belastningsskader som de hadde søkt medisinsk assistanse for, kun 20 av disse førte til fravær fra kamp eller trening.

De tre vanligste belastningsskadene var korsryggsmerter (26 utøvere, 33%), knesmerter (for det meste hopperkne, 21 utøvere, 27%) og skuldersmerter (17 utøvere, 22%). En begrensning ved denne type undersøkelser er at den ikke inkluderer lag som har måttet trekke seg på grunn av skader før VM starter. Vi kjenner til at der har vært enkelte slike skader blant potensielle VM-deltakere, inkludert alvorlige kneskader. Følgelig representerer tallene et minimumsestimat.

Mange utøvere rapporterer å være plaget av belastningsskader som ikke er så alvorlige at de ikke kan trene eller konkurrere, men som de spiller med fra turnering til turnering. Dels skyldes dette et tøtft turneringsprogram gjennom sommeren, men et betydelig antall utøvere er ikke ordentlig undersøkt av lege, og de har derfor ikke fått stilt riktig diagnose eller startet et målrettet rehabiliteringsopplegg. På grunnlag av denne undersøkelsen er det fremmet forslag som har til hensikt å forbedre situasjonen for de aktive og FIVB har på dette grunnlag igangsatt en rekke tiltak for World Tour-sesongen 2002.

Konklusjon: Sandvolleyball ser ut til å være den ballidretten som har lavest skaderisiko på elitenivå. Insidensen av akutte skader er lav, med en lavere andel av ankelskader enn innendørs volleyball. Likevel plages en betydelig andel spillere plages av belastningskader i rygg, skuldre og knær.